Aktuelt

Fra tid til annen ser vi presseoppslag om en økning i antall tilfeller av forsikringssvik, under henvisning til interne statistikker fra forsikringsselskapene.

Forsikringssvik er åpenbart svært alvorlig, og må tas på største alvor. Avgjørende er imidlertid at man finner frem til svikerne, og ikke lar sin mistenksomhet gå ut over uskyldige mennesker. For å oppnå dette må selskapene ta utgangspunkt i anerkjente rettssikkerhetsprinsipper. Etter å ha arbeidet med sviksaker i flere år er min oppfatning at selskapene svikter på dette punkt, noe en relativt fersk dom fra Oslo tingrett belyser. Dommen er ikke påanket av forsikringsselskapet, If Skadeforsikring, og er derved rettskraftig.

Faktum i saken

NNs bil, en 7-seters Toyota Previa, ble stjålet fra en parkeringsplass i Oslo. Noen dager senere ble den gjenfunnet utbrent i et skogholt i Sverige. Baksetene var da borte.

If Skadeforsikring oversendte saken til en intern utreder (forsikringsselskapene har de senere årene økt sin bemanning av utredere, som gjerne har sin bakgrunn fra politiet). Man avdekket da at NN hadde begge bilnøklene i behold samt at bilen – i likhet med alle nyere biler – hadde startsperre.

Ifs utreder sendte deretter et avslagsbrev til NN, hvor han hevdet at NN selv hadde iscenesatt tyveriet, i den hensikt å få en forsikringsutbetaling. Dette ble, ene og alene, begrunnet med at bilen hadde startsperre, og kun kunne kjøres med riktig nøkkel. Og, nøklene var altså i behold hos eieren.

De mange argumenter som talte i mot et forsikringsvik ble overhodet ikke tatt med i svikvurderingen, eksempelvis at NN selv ikke hadde hatt praktiske muligheter til å gjennomføre et slikt fingert tyveri (av tidsmessige årsaker – noe If aksepterte under rettssaken). Heller ikke omtalte man NNs manglende økonomiske motivasjon (bilen var i svært god stand og kunne like gjerne vært lagt ut for salg, det var altså ingenting å tjene på et forsikringssvik). Det forhold at NN faktisk hadde bruk for bilen ble ikke nevnt (blant annet fordi han hadde fire barn), ei heller at han hadde en god jobb, god utdannelse, god familieøkonomi og tidligere var straffri.

Litt juss

Høyesterett har ved flere anledninger uttalt at bevisbyrden er snudd i denne type sviksaker. Det var altså forsikringsselskapet som måtte bevise at NN hadde utført et forsikringssvik. Og, ikke bare det; bevisbyrden er forsterket, slik at sviket måtte fremstå som tilnærmet åpenbart.

Dette innebærer selvsagt at man plikter å foreta en helhetsvurdering, og ikke bare plukke ut enkeltelementer når man skal vurdere om det har funnet sted et forsikringssvik. Som nevnt overfor hadde ikke selskapet gjort dette, noe utrederen også erkjente under sin forklaring for retten. En slik praksis er naturligvis særdeles alvorlig, fordi den som oftest vil gå ut over bileieren.

Men, i tillegg ble det avdekket at selskapet hadde detaljert kjennskap om de tekniske mulighetene som foreligger for å omgå startsperrer – uten at de fortalte NN om dette. De tilbakeholdt altså sentral, teknisk informasjon.

Omfattende statistikk viser at det har vært en klar økning i denne type forbrytelser. Forbryterne har blitt langt mer profesjonelle og utnytter at bilen i praksis er blitt en stor datamaskin.

Ifs tekniske sakkyndige bekreftet han at han kjente til disse tekniske mulighetene og at han selv hadde mange eksempler på at startsperrer var omgått. På direkte spørsmål viste det seg til og med at han de foregående ukene hadde undersøkt flere biler med tilsvarende problemstilling. Men, dette ble altså aldri opplyst av If, og heller ikke tatt med i svikvurderingen.

Etter en samlet vurdering av bevisene fant dommeren at If ikke hadde oppfylt bevisvurderingen. Uten at dette var nødvendig for resultatet uttalte dommeren at resultatet ville blitt det samme også om man hadde forholdt seg til ”det normale beviskravet i sivile saker”. If led altså et solid tap.

Avsluttende kommentar

Ovennevnte sak er, beklageligvis, ikke et engangstilfelle. Forhåpentligvis kan dommer som dette bidra til at forsikringsselskapene foretar en gjennomgang av en praksis som er svært uheldig, særlig for de enkeltpersoner som rammes – men også for selskapene, som over tid ikke er tjent med en slik gjennomgående kritikkverdig saksbehandling.

Medieomtale i Dagbladet